KHAIROS/ OM KJÆRLIGHET I PETROKRATIETS TID
NTB- melding, gjengitt i
Klassekampen 29 august 2012:
Det var som om vi, komponisten Knut Vaage og jeg librettisten, skulle ha
skrevet det selv. Og det har vi jo. For dette er operaen om sivilisasjonen
Khairos, om pianostemmer Bo Berg og de ni oljebrønnene han lytter seg fram til
OFFSHORE. Her han møter sin Bea, kabeltrekkersken, hvis far Atlantis var en av
Khairos pionérer, men omkom under dykking, og derfor går igjen. Slik også Bos
lille sønn Lillebo går igjen her, fordi
Bo er nektet samværsrett med han. Bea og Bo innleder et kjærlighetsforhold, og
inspirert av deres felles savn; Beas tap av sin far og Bo´ s tap av sin sønn, skal
de også komme til å konspirere sammen, mot den borekåte Godpa og Khairos leverandør
av borekroneteknologi, den kyniske petro-psykologen Alun Over Aall.
Fins det et bedre og viktigere tema å lage opera av anno 2013? Det syns nå ikke vi. Khairos er så vitterlig et sted i vår tid. Khairos er en sanntidsopera, et melodrama, og en komedie som ikke slutter bra. Dermed blir den også en tragedie. Hvis første akt utspiller seg ONSHORE, og andre akt OFFSHORE. Mao: Khairos er en On & Offshore Opera om begjær og kjærlighet i petrokratiets tid.
Vår antihelt-helt Bo Berg er en kanskjemann. En mulig vellykking
så vel som en mulig mislykking. En
fraskilt, følsom pianist, uten samværsrett med sitt barn som sagt, som ikke får
til stort mer enn å ta oppdrag som pianostemmer, en mann som på grunn av sin
irriterende gode hørsel drives til uaktsomt drap på en LØVBLÅSER. Dommen han
ilegges fra Khairos Konsensusråd må han sone som seismikk i et spesialbygd
lyttebein på en lete og boreplattform,
f.eks i Arktis. Noe som (mot hans vilje) fører til
at det begås en ny og ennå verre forbrytelse OFFSHORE, en uopprettelig
miljøforbrytelse som Khairos må sone for med sin undergang.
Utallige klimautredninger anbefaler nå at vi bør la mesteparten av oljen ligge hvis vi skal redde kloden. Men vi gjør det motsatte. Og vi gjør det i et marked med lav oljepris, som igjen fører til økt utslipp av CO 2 og andre klimagasser. Hadde bare vi og flere oljeprodusenter og eksportører holdt igjen litt, hadde oljeprisen steget, og tvunget fram en høyst nødvendig forsering av forskning på og utvikling av alternative energikilder og energiteknologier.
Khairos er en slags karikatur av Norge som petroholiker, et Norge svært mange ennå syns bør forbli petroholiker, også det partipolitiske lederskap, fra ytre høyre til dypt inn i Sv, er stort sett med på det. På onsdag får vi som kjent også besøk av den gamle RV-er Aslak Sira Myhre, som skal fortelle om norsk oljehistorie. Også han stiller seg så vidt meg bekjent svært velvillig til en fortsatt ekspansjon av Norsk oljeindustri. Samtidig som 4 sivilingeniørstudenter ved NTNU i Dagbladet sist fredag 15 mars skriver alle disse midt imot:
Samarbeidende med geologer, geografer, meteorologer og økonomer prøver de å tenke oss ut av oljealderen. Og de skriver ikke bare for seg selv, men på vegne av et nylig avsluttet ENERGISEMINAR ved Universitetet i Ås, om utfordringer i forhold til alternative energier, som for eksempel vindkraftverksteknologi og den kompetansen man ellers har bygd opp offshore, som man istedenfor å tyne den siste olje ut av Tellus, kan bruke til å utvikle teknologi for eksempelvis biovarme og geotermisk varme.
Jeg nevner dem alle ved navn, for de er unge, de er mye yngre og utålmodigere i både hoder og hjerter enn både Sira Myhre og meg: Julie Lyslo Skullestad, Håvard Hartvigsen, Ingrid Dagsland Halleraker og Jacob Boye Hansen. Mens politikerne derimot (ingen nevnt, og derfor ingen glemt) de handler her som man gjør i Khairos; de avdemokratiserer seg og stiller seg til tjeneste for bunnlinjen og opportunismen.
Som statsministeren i Luxembourg, Jean Claude Junker har påpekt:
We all know what to do, but we just do not know how to get reelected after we have done it.
Khairos trer fram for oss som et slags elitært postdemokratisk konsensus-samfunn, der det nærmest er umoralsk ikke å tenke kort, og å handle som om dommedag kom i morgen. Og det gjør den jo, i alle fall for Khairos del.
I Khairos er man blitt hverandres midler til privat vinning, både på det personlige og det politiske plan, på en måte som impliserer ruin av både natur og kultur. For veien fra Hellas til Khairos er heller ikke lang, og hva hvis også kunstene kun blir midler i en eller annen kommersiell strategi? Det ville bli som om kjærligheten skulle ha konvertert til simpel grådighet.
Det er slike friheter vi karikerer med Khairos. Vi viser også denne sivilisasjonens ignoranse, passivitet og respektløshet i forhold til et følsomt seismisk øre, og dermed til et FØRE VAR- og FØRE BOR - prinsipp. Derfor har vi valgt å gi de ni oljebrønnene som vår antihelt-helt Bo Berg lytter seg fram til, navnene til de KUNSTENES NI MUSER. Der den siste brønn er den niende muse, nemlig selve tragediens gudinne; *Melpomene. Slik blir hun denne sivilisasjonens springende punkt. Det punkt alt dreies om tilslutt, og som besegler Khairos skjebne.
Det historisk gitte gylne øyeblikk, denne kvalitet ved stedet Khairos i tiden Kronos, som fornektes ved å trosse varslene om Ragnarok, i et ufromt håp om å brenne også Melpomene tom. På den kortsiktige kommersens alter. Jeg siterer fra libretto:
La oss bore og be
TAKKE OVEN FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK
OG AMEN
Vi sår ører
vi høster kroner
Sevje synges opp og ned
Men stammen står
hjelpe verden
som vi kjenner den
Hjelpe verden som vi brenner den
Hjelpe tiden å gå
som den går
Hjelpe verden så den virker
Ikke knirker
Hjelpe verden å gå...
...gå på det den går på
VERDEN SLIK DEN SMØRES
HJELPE VERDEN SÅ DEN IKKE KNIRKER
NÅR DEN DREIER OM VÅRT STANDPUNKT
VÅR VERDEN SLIK DEN SER SEG SELV
HAR INTET ANSIKT Å MISTE
TAKKE OVEN FOR ALT FRA UNDEN
PÅ FORHÅND TAKK OG AMEN
Be bønnen høy
bor brønnen dyp
brenn den, tenn den
Ingen kjenner dagen før sola har gått
ned. Og hvem faller først; dommen eller dagen? Som hvem vil vi bli husket? Som
hverandres ivaretagere, eller som hverandres utnyttere?
Utgangspunktet for vår eget såkalte ”oljeeventyr” som for fiksjonen Khairos, har mange måter vært bra, det begynte i en tid med sterk statlig styring med tildelinger av blokker og borelisenser, stort sett under parlamentarisk kontroll, til Khairos går på børs og delprivatiserter seg, og med det sakte og sikkert løser opp den nasjonale og parlamentariske forankring den har i utgangspunktet.
Lik det Statoil som en gang var vårt, men er blitt et multinasjonalt selskap som har kastet anker også korrupte stater som Angola og i omstridte oljesandprosjekter i Canada. Og stadig vekk dokumenteres ubehagelige forhold ved Statoils virke globalt.
Og som våre NTNU- studenter også påviser i sin artikkel: Mange av deres medstudenter faller, på tross av dette, for de høye lønninger og den forførende retorikken fra dette ”Oljeindustrielle Kompleks”. Men det er påtakelig at petrokratiet både her på berget og i fiksjonen Khairos, får større og større problemer med å begrunne sitt virke etisk.
Man har store problemer med den av retorikkens tre musketérer vi kaller
ETHOS, man innbiller seg isteden at den kortsiktige LOGOS og den mer langtrukne
men dog velsmurte PATHOS kan gjøre jobben istedenfor.
I Khairos er figuren GODPA det personifiserte uttrykk for hva som en
gang var et fellesforvaltet demokrati, men som er blitt til konsensusdrevet
petrokrati, inspirert av nyliberalismen og Reaganismen i USA på 80 tallet.
Hva jeg i librettoen formulerer slik: FRA VELFERD TIL SELVFERD. Som et uttrykk for at det som skjer ellers i Europa, også har tatt sats her.
En forsert
oljeproduksjon, med derav følgende lave priser og lave eksportinntekter, gjør
oss likeså sårbare som folk i Khairos, den gjør oss altfor næringspolitisk
asymmetriske, petroleumsvirksomheten er et sort hull, ikke i ute i
verdensrommet, men et sort hull i vår egen geologi, bokstavelig talt.
Et sort hull som suger til seg for alt for mye talent og initiativ, skaperkraft og kapital, ikke minst suger den til seg vår evne til å tenke edruelig over det faktum, at om det aldri så mye seismikkskytes og seismikkskytes og bores og bores og tappes og tappes, så er det ennå forskjell på fiskebanker og oljebanker.
Du kan ta ut en fisk av banken, og den kommer igjen, men oljen ikke, den kan du verken ete eller drikke.
Og mot Sira Myhre vil jeg slå et vennskapelig preemptive strike, som det vel heter på godt NATO- norsk: Nei, vi verken skalter eller valter eller raljerer med offshorearbeidere eller deres arbeidsplasser her, for vi trekker nettopp opp de lange linjer; det dreier seg jo om deres barn og barnebarn og barnebarns barn også dette; kloden rundt, som mulige ofre for polar nedsmelting.
Og tro ikke at vi har glemt våre dykkerpionérer, de vi kan takke for at vi har kunnet utvikle den ekstreme dypvannsteknologien som gjør at vi til nå har kunnet tilegne oss oljen, på godt og på ondt: Det er jo av den grunn at disse, med dykkeren Atlantis i spissen (slik de går igjen i rettssystemet) også går igjen i vår opera, kanskje for en dag endelig å bli ytt rettferdighet?
Den som leverer får se, og den som prøver. Kjære alle medvirkende, vi håper på og regner med dere, det syns vi Khairos er viktig nok til. Derfor, til lykke med stykket, til lykke med trykket, onshore som offshore.
Khairos er for oss mye mer enn et politisk partsinnlegg, det er et poetisk- operatisk utfall, tilsatt de de ingredienser vi mener moderne opera ennå bør bære fram, i velferd som i selvferd: Kjærlighet og begjær, svik og drap og gjenferd, og sist men ikke minst; et håp, i form av et syltynt soprant rop.
TORGEIR REBOLLEDO PEDERSEN
Ps: *Melpomene er visstnok skrevet feil
i libretto; derfor retter vi det til Melpomene
(Men da er en av våre kilder også feil;
se
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar