Dagboknotater fra Operaen 7

Om operaregissører - operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.

Før premieren på Cavalleria Rusticana og Pagliacci sist lørdag 3. mars hadde jeg en samtale åpen for publikum, med regissøren for Cavalleria Rusicana, Kasper Holten. Han var i flere år sjef for operaen i København, og er nå operasjef ved Covent Garden i London. Kasper er en suveren kommunikator og en fryd å ha som samtalepartner/intervjuobjekt. Smarte formulering, interessante kommentarer og skarpe iaktagelser renner ut av ham. Hele samtalen ble filmet og er tilgjengelig her

Vi snakket om utfordringene vi operasjefer møter i hverdagen, om operakunstens muligheter for fremtiden og om hvilke ferdigheter en regissør bør ha. Kasper spurte meg om hva jeg ser etter når jeg skal engasjere en regissør. Det er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv i løpet av det siste halvannet året. I denne perioden har jeg inngått avtaler med regissører for over 20 ulike oppsetninger. (Nå er det bare et par uker før jeg slipper det første programmet, og jeg merker at spenningsnivået stiger.)

Vi er nødt til å planlegge med lang tidshorisont. Det må vi gjøre for å få de beste, men også fordi hele produksjonsprosessen krever mye tid. Et regi-team (som oftes bestående av regissør, scenograf, kostymedesigner og lysdesigner) må levere konsept og skisser av scenografien 15 måneder før premieren. Dette er nødvendig for at våre verksteder skal organisere og avvikle produksjonen effektivt. Et regi-team må ofte bruke minst et år på selve planleggingen før de kan levere. I tillegg trenger begge parter tid fra jeg spør en regissør til en avtale blir inngått. Da jeg overtok som operasjef for halvannet år siden, var det nesten ikke lagt planer for kommende sesong. Heldigvis får jeg nesten si, for slik fikk jeg større spillerom. Men jeg måtte være rask på labben for å få i stand repertoaret for 13/14 - det som blir presentert 11. april. Parallelt med planleggingen av neste sesong, har vi inngått avtaler langt fremover i tid. Den siste premieren jeg så langt har forpliktet en regissør til, vil finne sted vinteren 2017.

Men til spørsmålet om hva jeg ser etter når jeg skal se etter en regissør. Jeg har kommet til at det er et samspill av flere faktorer. For det første må regissøren ville noe med operaen han setter opp. Regissøren må ha en holdning og må ha noe på hjertet som han eller hun virkelig ønsker å formidle. Et stekt engasjement er nødvendig for at alle andre skal bli engasjerte. Jeg diskuterer så etter hvert selve konseptet: hvordan vil regi-teamet løse oppgaven visuelt og konseptuelt. Det er sjelden det er klart når avtalen inngås, men vi har en dialog om dette under veis.

Skal en regissør sette opp opera, må regissøren forstå musikkens betydning. Opera er ikke det samme som et teaterstykke med musikk til. Det er først og fremst i musikken, i orkestergraven at dramaet utspiller seg. En regissør kan kun avtvinge dramaets kjerne og vesentlige budskap ved å studere partituret, ved å lytte til musikken. Å sette opp opera bare ved å forholde seg til teksten, blir meningsløst. Jeg har opplevd flere ganger at regissører konsentrerer seg om teksten, og tror opera er et teaterstykke med musikk til. Resultatet blir alltid mislykket. Det er når musikkens gest, dens struktur og dramatiske impuls blir forstått og omsatt til scenisk uttrykk, at opera virkelig blir spennende.

En viktig egenskap for en regissør er teatral fantasi, evnen til å skape teatrale situasjoner. Jeg ønsker meg originale ideer som løser verkets teatrale utfordringer. En ting jeg alltid ser etter er hva som som kommer ut av de virkemidlene som brukes. Å kunne lage mye ut av lite, viser at regissøren tenker teatralt. Han eller hun må fremstå litt som en tryllekunstner. Store virkemidler med liten effekt, er det motsatte. Overtydelighet skaper distanse. Når noe gjøres med letthet og overskudd, blir jeg som tilskuer interessert og nysgjerrig. De beste oppsetningene er de man kan se mange ganger og stadig oppdage nye sider ved stykket.

Operaregi har også et element av håndverk. Det snakker man helst ikke om, fordi kunst skal være noe annet enn håndverk. Begrepet håndverk blir ofte sett på som noe negativt. Håndverk må ikke forveksles med rutine. Selve håndverket er viktig, rutine er drepende. Håndverket består blant annet i å kunne håndtere det store apparatet og kjenne produksjonsprosessene. Ha forståelse og kunnskap om hva andre i prosessen bidrar med, og å kunne disponere tid og ressurser effektivt. Et veldig viktig aspekt er å kunne håndtere store menneskemasser på en scene.

Det er stor forskjell på å iscenesette et kammerstykke med få personer og å sette opp en opera med stort kor og statister. Koret blir ofte neglisjert dessverre. På Komische Oper spilte koret en enormt viktig rolle og regissørene som jobbet der, ble utfordret til å jobbe intenst og profesjonelt med koret. Vi hadde flere prøver med koret på prøvesalen, enn det som er vanlig andre steder og korsangerne ble ofte behandlet individuelt. Grunnleggeren av Komische Oper Walter, Felsenstein, kalte kormedlemmene for korsolister. Å oppleve et engasjert kor som både individuelt og kollektivt forstår sin oppgave som sangerskuespillere, er fascinerende. Det gir en enorm virkning.

Den siste oppgaven en regissør må mestre, er å være en inspirerende personinstruktør. Han eller hun må få sangerne til å føle at de er de som står i sentrum. Det krever mot og evne til å gå i dybden på et personlig plan. Regissøren må se, frigjøre kvaliteter og muligheter hos den enkelte. Sangeren må få frigjort krefter og bli hjulpet til å uttrykke seg selv. Ser du en skuespiller eller sanger som plutselig blomstrer i en rolle, er det ofte regissøren som står bak. Ikke ved at regissøren har bestemt hvordan vedkommende skal uttrykke seg, men ved å ha hjulpet sangeren til å uttrykke seg selv, finne frem til et personlig uttrykk.

Det er sjelden at alle disse egenskapene finnes i én og samme person. Det er også viktig å finne rett regissør til rett oppgave. Alle er ikke like dyktige til alt, og de ulike operaene stiller ulike krav. For meg er det viktig å få frem et bredt spekter av uttrykk og ikke bare holde fast på én registil. Men felles for de regissørene jeg velger å jobbe med, er at de har ambisjoner om å formidle et innhold som er aktuelt for oss i dag. Opera redusert som reproduksjon eller som kulinarisk opplevelse med nimbus av forloren glans må rett og slett bekjempes. Operakunstens største trussel er nostalgi og rutine.