De beste og mest nyttige møtene er de som vi tre kunstneriske sjefer har sammen, altså med ballettsjef Ingrid Lorentzen og musikksjef John Helmer Fiore. Men John er mye på farten, så orkestersjef Jørn Pedersen møter i hans sted i våre faste møter. Vi diskuterer hvordan vi best skal samhandle, ikke minst når det gjelder alle de prosjektene som ikke ligger direkte inn under våre spesifikke fagområder. Og det er etter hvert ganske mange. DNO&B har håndtert disse arrangementene på ulike måter og vi er fremdeles i en prosess hvor vi ser på hvordan vi best skal utvikle dette området, både kunstnerisk og organisatorisk.
En annen veldig lystbetont del av jobben er å høre på unge sangere. Det er like spennende hver gang. Det er selvsagt bare svært få av de som får prøvesynge som blir engasjert. Men hver sanger uttrykker seg sterkt personlig gjennom sangen. Det er kroppen, bevegelsene, tankene og følelsene til den enkelte som er selve instrumentet. Spesielt morsomt er det når jeg kan registrere en utvikling, når sangere tar imot utfordringer, jobber med seg selv og viser evne til å forbedre seg.
Tirsdag fikk jeg høre Lina Johnson i rollen som Adele i Flaggermusen. Hun hadde debutert hos oss mens jeg var i Sydney. Hun ble engasjert helt i siste liten da vi trengte en tredje besetning rett før prøvestart i november. Det var morsomt å se hvordan hun løste oppgaven på sin måte. Hun bragte inn nye farger og nyanser til rollen. Det er ofte det som er vanskelig: hvordan ivareta regien samtidig som man vil legge sin egen personlighet i rolletolkningen. Ensemblet bak Flaggermusen har vært enestående til å utvikle seg underveis.
Denne uken ble også salgstallene for 2012 offentliggjort. Selvsagt er det gledelig at Operaen er godt besøkt, bedre enn noen gang. Men vi må samtidig være klar over at det slett ikke er vår eneste legitimitet, og heller ikke vår viktigste. Det føles både unødvendig og nesten ubehagelig å måtte gjenta det, men det er det kunstneriske innholdet som vi bør og skal måles på. På innholdssiden har vi også grunn til å være fornøyd med mye, men det er også mye vi kan gjøre bedre - her er det ingen grunn til å være selvtilfreds.
Vi skal måles mot det beste. Å se og høre hva som foregår på andre operahus er en nødvendig øvelse for en operasjef. Onsdag dro jeg til Wien, en by med tradisjoner som knapt noen annen. Det vakre operahuset med sine 2300 plasser kan vise til en besøksprosent på over 99%. Denne uka, som de fleste, spilte de forestilling hver eneste kveld og presenterte fire ulike titler: Maskeballet, Manon av Massenet, La Cenerentola og Pique Dame, som jeg så onsdag kveld. Det var en opplevelse å se Grace Bumbry i rollen som Grevinnen. Bumbry fylte i følge Wikipedia 76 år 4. januar i år! Hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd som Venus i Bayreuth i 1961 og er ellers kjent for sine mange fremførelser av Bess, i Gershwins opera "Porgy and Bess".
Wieneroperaen er utvilsomt en av verdens aller fremste, med svært god akustikk. Orkestergraven er hevet slik at kontrabassene så vidt holder seg under scenekanten. Musikerne er mer synlige enn det som er vanlig på andre operahus. Dirigentens overkropp ruver over graven og er synlig for alle. Det gjør at orkestrets tilstedeværelse oppleves sterkere. Musikken, som først og fremst er premissleverandør for handlingen i opera, blir rett og slett tildelt en sterkere rolle. Jeg ser frem til å snakke med John Fiore om hva han synes om dette.
Torsdag hadde jeg morgenmøte med operasjefen, Dominique Meyer, som jeg kjenner fra han var operasjef i Lausanne og senere sjef for Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Operasjefen i Wien sies å være landets nest viktigste person. Stillingen blir utnevnt direkte av kulturministeren. Meyer snakket litt om spillet som pågikk i kulissene før hans utnevnelse for noen år siden. Det var kjent at "Kansleren" ville ha sin favoritt til jobben og det ble spekulert mye i avisene. Kulturministeren var sterk, stod på sitt og fikk gjennom sin kandidat. Nå er det fred i Wien, Meyer er en populær mann i alle kretser og nyter stor respekt for måten han leder huset på. Han er samtidig ansvarlig for all casting - en oppgave det ikke er mange operasjefer som påtar seg. Det er inspirerende å snakke med kollegaer om sangere, dirigenter og regissører. Vi utvekslet repertoarplaner og skal se nærmere på muligheter for å samarbeide, selv om både hans og mine planer for en stor del er lagt frem til min kontrakt utløper sommeren 2017. Meyer har foreløpig kontrakt frem til 2020.
På flyet ned til Wien traff jeg tilfeldigvis på Jon Fosse som jeg hadde mye samarbeid med i Bergen. Også han er i operabransjen. Hans roman "Melancholia" var utgangspunkt for en libretto til en opera av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas som hadde premiere på Pariseroperaen for noen år siden. Den ble senere også vist i Norge. Nå skiver Haas på en ny opera basert på Fosse roman "Morgon og kveld", denne gang på oppdrag fra Covent Garden. I tillegg har han levert en libretto til den kinesiske komponisten Du Wei som skal urfremføres i Beijing.
Fredag hadde jeg besøk fra Venezuela. Erik Becker Becker, en av de nærmeste medarbeiderne til grunnleggeren av El Sistema, José Antonio Abreu, var i Oslo. Erik Becker Becker var utrolig hjelpsom da jeg var i Caracas for to år siden og innledet samarbeidet med denne fantastiske organisasjonen. Notater fra besøk finner du hvis du blar deg tilbake her på bloggen. Vi avsluttet en hektisk uke med en god middag og besøk i Konserthuset der Truls Mørk var solist. Becker Becker var begeistret og inviterte Mørk til Caracas da vi besøkte ham i garderoben etter konserten.
I dag søndag er det siste forestilling av Don Pasquale. Det var lenge usikkert om Johannes Weisser kunne synge. Espen Langvik, som sang partiet "Malatesta" for et par år siden, ble gjort klar til å synge fra sidescenen, mens Johannes skulle spille partiet uten å synge. Men i siste liten ser det ut til at legene har klart å hjelpe Johannes slik at han både kan stå på scenen og synge samtidig, noe som virkelig er en fordel for en operasanger. Men vi beholder Espen i kulissene for sikkerhets skyld og krysser fingrene for Johannes. Espen fortjener stor ros for sin holdning og innsats
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar