Suksess og fiasko i Salzburg

Salzburgbesøk har vært en årlig begivenhet for meg de siste årene, ja jeg har besøkt festivalbyen med nokså jevne mellomrom helt siden jeg kom dit for første gang i 1978. I perioden 1981 til 1986 jobbet jeg på Festspillene i fire somre som regiassistent for Jean Pierre-Ponnelle og Michael Hampe, som begge var foretrukne regissører av daværende festspillgeneral Herbert von Karajan. Minner fra den tiden er som brent fast i hukommelsen og blir reaktivert ved hvert nye besøk.

Men det er ikke først og fremst nostalgi som fører meg tilbake til Mozarts fødeby. Festspillene innehar en suveren posisjon i det klassiske musikkmiljøet og både konsertene og operaoppsetningene blir fulgt med stor interesse av det internasjonale fagmiljøet og tiltrekker seg et tallrikt internasjonalt publikum der velstående tyskere utgjør majoriteten. Tilbudet er først og fremst enormt i omfang og har aldri vært større enn i år. Den nye sjefen, Alexander Pereira, tilbyr 20 000 flere billetter enn i fjor, og selv om ikke på langt nær alt er utsolgt (slik det var i Karajans velmaktsdager) så melder festspillpresident Helga Rabl-Stadler, som har ansvaret for pengesekken, at budsjettmålet ble nådd allerede midtveis og at Pereira i alle fall kan notere seg å gå økonomisk i pluss etter sitt første og svært omdiskuterte år.

For kunstnerisk har fasiten vært mager, skal man dømme etter tyske og østerrikske kritikere, hvilket man kanskje bør være noe forsiktig med å gjøre. Den tyskspråklige "Feuilleton" har nokså unisont vært avvisende til Pereiras stjernegalleri med frontfigurer som Anna Netrebko, Cecilia Bartoli, Placido Domingo og Rolando Villazon, og et operaprogram med populære verk som Carmen, La Boheme og Tryllefløyten. Slikt blir avvist som publikumsfrieri. Med den stolte tradisjonen Festspillene kan vise til som bakteppe, med mange uroppførelser og banebrytende iscenesettelser av både nytt og gammelt, er Pereiras program blitt stemplet som et skritt tilbake til fortiden.

Selv hadde jeg bare tre kvelder til rådighet i år og det sier seg selv at man da bare kan få en bitteliten smakebit av denne gedigne anretningen som fyller hver dag i løpet av seks uker. I fjor, da jeg fortsatt var festspillesjef, var det mest teater og konserter som stod på mitt program. I år valgte jeg ut to operarariteter og avslutningskonserten for "The young singers project" der unge sangere fra ulike land fikk anledning til å møte og lære av renommerte eldre kollegaer, i tillegg til å bli tildelt små roller i operaoppsetningene.

Avslutningskonserten fant sted i selveste Mozarteums vakre og akustisk herlige konsertsal, ledsaget av Mozarteum-orkestret ledet av stødige, men ikke altfor inspirerende Theodor Guschlbauer. Jeg kom rett fra vår sesongåpning med Haydns opera ”Den Øde Øya” og hadde Det Norske Kammerorkestrets sprudlende musisering friskt i øret. Jeg måtte fastslå at deres østerrikske kollegaer denne kvelden ikke var i nærheten av å holde samme nivå. Morsomt var det også å kunne fastslå at alle våre fire unge solister ville ha markert seg kraftig blant de 16 utplukkede talentene som ble presentert som morgendagens stjerner. Med 3-4 hederlige unntak, var nivået rett og slett ikke særlig imponerende. Anledningen tiltrekker seg likevel operasjefer, casting sjefer og agenter fra nær og fjern og skaper en yr stemning på mottakelsen som fant sted i et hjørne av den vakre Mirabella-hagen etterpå. Salzburg er som resten av Sentral-Europa rammet av en hetebølge med temperaturer langt over 30 grader, hvilket gjorde dagene nesten uutholdelige, og kveldene desto mer etterlengtede.

Mandag overvar jeg premieren på den tyske ekspresjonistiske komponisten Bernd Alois Zimmermanns monstrøse opera "Die Soldaten" etter Sturm og Drang-dikteren Jakob Lenz skuespill med samme navn. Operaen skildrer den unge vakre Maries fall fra å være en aktet kjøpmannsdatter til å havne i rennesteinen som prostituert etter å ha bli krenket, bedratt og voldtatt av adelsmenn og soldater. Zimmermann var selv soldat under den annen verdenskrig og har skrevet stykket som et tidløst utropstegn som skal omfavne både fortid, samtid og fremtid. Regissøren Alvis Hermanis, som har vakt internasjonal oppmerksomhet med sin egen teatergruppe i Riga, hadde ansvar for både scenografi og regi. Han overrasket med å legge handlingen nokså entydig til den første verdenskrig, med dertil hørende stilriktige kostymer. Operaen ble fremført i Felsenreitschule, som er som navnet sier, en gammel rideskole, men omdannet til konsert og operasal for mange år siden, og kjent ikke minst som location i filmen ”Sound of Music”. Hele syv hester vandret frem og tilbake på scenen og illustrerte både erotisk kraft og militær brutalitet.

Men det var den musikalske siden ved verket som vakre størst oppmerksomhet. Verket - som ble uroppført i Köln i 1965 - har en ikonisk plass i operalitteraturen, og stiller så enorme krav til både tekniske, økonomiske og kunstneriske ressurser, at bare ytterst risikovennlige  og velfinansierte operasjefer setter det på plakaten. Her fikk Pereira en etterlengtet fulltreffer. Responsen ved teppefall på premieren var hysterisk og pressen fulgte opp med store ord og superlativer: "En banebrytende oppsetning", "eksemplarisk”, ”kan ikke overgås i musikalsk pefekt fremførelse” osv.

Suksessen skyldtes ikke minst at selve salen, den enorme overdimensjonerte scenen, viste seg å være perfekt for operaen som vanligvis sprenger alle rammer og fører til at mye av musikken og musikerne må plasseres i tilstøtende rom og overføres elektronisk til operasalen. Her fikk det kjempestore orkestret på 140 musikere, derav hele 20 slagverkere med plasskrevende instrumenter, plass på sidene, på loftet og i en kjempegrav foran den 40 meter brede scenen. Seksten godt utvalgte solister og ti skuespillere fremførte operaen sammen med Wienerfilharmonikerne, som alltid får moderne atonal musikk til å klinge erotisk vakkert og imøtekommende. Med Ingo Metzmacher hadde Pereira også funnet en dirigent som kunne stoffet til fingerspissene og satte fyr på alle som fikk oppleve to minneverdige timer. Vi ble begeistret av den vakreste klangprakt, skremt av de voldsomste utbrudd og rørt med de mykeste passasjer som gjorde oss bløte av medfølelse.

Det var med opparbeidet skepsis jeg gikk til min siste festspillkveld for å se oppfølgeren av Tryllefløyten, Tryllefløyten 2 om man vil, skrevet av den (med rette) glemte Mozart-samtidige komponisten Peter von Winter som hadde fått lokket Mozarts librettist Schikaneder til å skrive en fortsettelse av den i utgangspunktet nokså fragmentarisk og usammenhengende historien om Pamina og Tamino som får hverandre etter å ha måttet gå gjennom de forunderligste prøvelser. At fristelsen er stor til å vise fram en slik raritet, der alle de kjente Mozart-skikkelsene dukker opp, og Mozarts musikk klinger som blodfattige og hule reminisenser gjennom hele operaen, er forståelig, men en grundig studie av partituret burde likevel ha fått varsellampene til å lyse. Oppsetningen av "Das Labyrinth" som dette sammensurium av et syngespill er kalt, ble det man kan kalle en skikkelig flop! En dobbelt flop får man nesten si, da ikke bare verket selv viste seg å være en flau avskygning av geniet Mozarts åpenbaringer, men der også selve fremførelsen led av idétørke og mangelfulle prestasjoner over en lav sko.

Men med Salzburgs vakre silhuetter, herlige kafeer med Melange og Grüner Veltliner, restaurantbesøk med overdådige steinsoppretter og Kaiserschmarrn til dessert friskt i minne, vil nok fristelsen til å komme tilbake igjen bli uimotståelig.