Sider

fredag 14. oktober 2011

Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?

Dette er også spørsmål som har opptatt meg i løpet av de årene jeg har vært festspillsjef. I 2010 foregikk åpningsseremonien utendørs for første gang siden 2002. Da holdt vi seremonien på Koengen. Det var bare delvis vellykket, ikke bare på grunn av haglbyger, men også på grunn av problemer med lydkilder og siktlinjer for publikum. I år valgte vi Torgallmenningen. Det er et flott rom, men mister sin form når vi rigger til en stor scene. Kanskje går det an å bruke rommet på en annen måte? Dette var blant temaene jeg diskuterte med fire kunstnere vi har invitert til å være med på å lage neste års uteprogram. Foruten Ole Hamre og Hallgrim Hansegård, som begge også var med under åpningsseremonien i 2010, har jeg spurt Tori Wrånes og Lars Ramberg om å bidra. Jeg er virkelig spent på resultatet etter det fruktbare seminaret vi hadde mandag.

Mandag dro jeg så til Oslo for å se Ragnar Søderlinds opera Fruen fra havet bli framført i konsertversjon. Det var veldig delte oppfattelser. Aftenposten skrev svært rosende, men NRKs anmelder var svært kritisk. Det liker jeg - det er spennende når kvalifiserte kritikere er uenige. Mange vil nok forvente at jeg skal si min ringe mening, og det skal jeg også, men da til de det gjelder og ikke til offentligheten. Det er ikke min oppgave å kritisere den institusjonen jeg er satt til å lede. Men berettiget ros vil jeg gjerne komme med. Hele ensemblet, både solister, kor og orkester, gjorde en strålende innsats og det var imponerende hvordan John Helmer Fiore hadde satt seg inn i verket.

Tirsdag så jeg Figaros bryllup i Stockholm. Det var en herlig forestilling, regissert av Ole Anders Tandberg. Han fikk virkelig fram den sterke erotikken i både teksten og musikken, og det unge ensemblet min kollega Birgitta Svendén hadde satt sammen imponerte stort. Mari Eriksmoen var fantastisk i sin debut som Susanna (helt uten orkesterprøve!), mens jeg fikk et hyggelig gjensyn med Maria Bengtsson som også sang Grevinnen da vi satte opp Figaro i Berlin for noen år siden.

Onsdag dro jeg til Graz i Østerrike der jeg også traff en tidligere kollega fra Berlin, Elisabeth Sobotka, som var "Operndirektor" på Berliner Staatsoper i samme periode som jeg var det på Komische Oper. Det var artig å snakke sammen om det som skjedde den gang, nå med en viss distanse og ikke lenger direkte konkurrenter, med ledere for hver vår opera. Det er viktig å knytte gode kontakter med kollegaer. Samarbeid er mer og mer etterspurt i det internasjonale operamiljøet.

I går fløy jeg tidlig til München og rakk innom en prøve med Bayerische Rundfunkorkester og deres sjefdirigent Mariss Jansons. De forberedte både cd-innspilling og konserter av Mahlers 8. symfoni. Det var godt å se Mariss Jansons igjen. Han virket piggere enn noensinne og helt avslo han ikke mitt tilbud om å komme og dirigere i det nye operahuset. Så her er det bare å følge opp - det hadde vært en drøm! Etter prøven spiste jeg lunsj med orkestrets direktør, Stephan Gehmacher, som jeg også kjenner fra Berlin og da han jobbet for Berlin Filharmonikerne og alltid skaffet meg billetter til konsertene.

I går kveld var det altså premiere på forstillingen VOICES som Calixto Bieito laget sammen med Betty Nansen-teatret i København, på bestilling av Festspillene, der den ble uroppført i mai 2010. Det var den nye sjefen for Residenz-teatret i München, Martin Kusej, som inviterte ensemblet etter at han så forestillingen i København. Han holdt en fin tale etterpå og så var det premierefest i kantinen. Det var fint å se at forstillingen hadde vokst siden Bergen. Den ble spilt i det utrolig vakre Cuvillés-teatret, kanskje det best bevarte og nylig restaurerte rokokkoteatret i hele verden. Det var her Mozart uroppførte sin opera Idomeno i januar 1781, altså for over 230 år siden! Mottakelsen var fin med masse bravorop og stor stemning. Det blir spennende å lese anmeldelsene som kommer i morgen.

Det var veldig hyggelig å treffe alle skuespillerne igjen. De hadde jeg ikke sett siden vi gikk fra hverandre på nachspiel hjemme hos meg i Bergen etter siste forestilling der. I morges rakk jeg et møte med Harald Eggebrecht fra Süddeutsche Zeitung og ble intervjuet på telefon av Klassekampen. Jeg liker godt når journalister er opptatt av innholdet i arbeidet og ikke bare om alt styret med å være sjef. Nå ser jeg frem til en rolig helg (tror det blir en seiltur og kanskje et lite forsøk på å få en hummer i teina), som skal avsluttes med Jarle Bernhoft-konsert i Operaen søndag kveld.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar