Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.
Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.
Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.
Ved siden av operasjefsstillingen og Festspillene har jeg en tredje hatt jeg må ta på meg fra tid til annen. Det er rollen som leder for juryen for Ibsen International Award. Vi er sju personer som i løpet av ganske kort tid skal finne frem til en verdig prisvinner, som vil motta hele 2,5 millioner. Vi har møtt hverandre tre ganger siden vi ble konstituert i februar i fjor. Sist uke var vi alle samlet i München der vi så teater sammen (Juan Simons' versjon av Fellinis La nave va) og diskuterte oss videre til å korte ned listen over aktuelle kandidater. Selvom vi til tider kan være uenige, hersker det en veldig fin stemning og diskusjonene er fruktbare, ikke destruktive.
Det er også blitt enormt mye reising i det siste. Før München var jeg i Paris og så to teaterstykker av den geniale argentinske regissøren Daniel Veronese. Fra München dro jeg sist helg til Berlin og fikk med meg både premiere på Volksbühne (Castorfs Der Spieler etter Dostojevskij) og Komische Oper (Janaceks fabelaktige opera Den lille slu reven). Jeg rakk å feire litt med gamle venner og hadde møter med blant andre Stefan Herheim, som snart skal til både Operaen og Festspillene med nye oppsetninger. Nyttig var det også å treffe igjen Tysklands virkelig grand old man i teater- og operamiljøet, legendariske Hans Neuenfels, som beviste sin ungdommelige friskhet nylig med en bejublet tolkning av Lohengrin i Bayreuth. Jeg rakk også innom Prater, teatret som Ida Müller og Vegard Vinge har fått til sin disposisjon. 27. oktober er det premiere på John Gabriel Borkman. Jeg har allerede booket billett, men jeg trenger ikke hotell denne gangen, fordi forestillingen kommer til å pågå hele natten, ja antakeligvis helt til jeg må reise hjem dagen etter, mente Vegard.
Denne uke hadde jeg noen fine arbeidsdager i Bergen og fikk endelig anledning til å diskutere med ledergruppen hvordan vi skal organisere arbeidet fremover. Jeg har en enormt kompetent og motivert stab, som nå må forberede seg på ganske store forandringer. BT følger prosessen med argusøyne og har nesten daglig hatt store oppslag rundt diskusjonen om ny festspilldirektør. Jeg er glad jeg slipper å ha noe med akkurat det å gjøre.
Onsdag kjørte jeg fra Bergen til Nordfjordeid og fikk oppleve operamiraklet de har fått til der. En bygd med cirka 3000 innbyggere reiser sitt eget operahus og får 5000 tilskuere til å se operaoppsetningen de gjør hvert år. I år var det Tryllefløyten av Mozart. Jeg var målløs over hva de hadde fått til. De hadde trukket til seg solister på topp nivå.
Torsdag morgen var jeg tilbake i Operaen med nye møter. Spesielt hyggelig er det å treffe gamle venner som fremdeles jobber der. Torsdag kveld dro jeg og Sophia på Chat Noir og så Hege Schøyens vanvittige show Nattens umusikalske dronning. I dag lørdag sitter vi på en takterasse med utsikt over hele Lisboa og ser fram til å se Verdis Don Carlos her i kveld, på det tradisjonsrike operahuset Teatro di San Carlo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar