Sider

onsdag 15. juni 2011

Ettertanker

Det er snart en uke siden Festspillene ble avsluttet og jeg begynner så smått å komme meg ut av festspillbobla. Det gjorde godt med en seiltur med Lulu i pinsen. Da vi første pinsedag trakk garn i stiv kuling og fikk opp sju store krabber og to finfine sjøørreter, var det ikke vanskelig å engasjere seg i annet enn festspill.

Selv om det er slitsomt, er det også enormt inspirerende å gjennomføre det store arrangementet. Jeg fikk påfyll hele veien, både gjennom store kunstopplevelser, men også ved å se alt som fungerer så godt og ved å se alt som kan gjøres bedre. Under oppsummeringen sist onsdag var det enkelt å peke på det enkeltarrangementet som jeg ser på som årets høydepunkt. Samarbeidet med El Sistema har vært et eventyr: Det kostet store ressurser på all måter, men satte også spor etter seg. Det beste med det hele er at det bare er starten på et lengre samarbeid. Maesto Abreu og jeg har lagt planer og møtes første uka av august for ytterligere å konkretisere samarbeidet i årene fremover.

Det er fantastisk å oppleve at så mange mennesker engasjerer seg i det vi gjør. Jeg har i dagene etter Festspillene fått henvendelser fra mange ulike mennesker og organisasjoner som ønsker å ta del i El Sistema-samarbeidet. Det er spennvidden i prosjektet som gjør det så uimotståelig. Det viser hva kunst er i stand til å gjøre med mennesker, med et samfunn.

El Sistema viser i praksis at det går an å kombinere breddetenkning og elitetenkning. De har gitt oss en metode og ikke minst vist oss en entusiasme og et engasjement som vi dessverre ser altfor sjelden i det europeiske miljøet for klassisk musikk. De viser oss større alvor og større glede på samme tid. At vi neste år skal realisere et bi-nasjonalt orkester på toppnivå, er nesten for godt til å være sant. Jeg har stor tro på at det blir realisert. Nå har vi allerede bevist at vi kan få til det umulige.

Samarbeidet med El Sistema kan sette ny standard for hva som er mulig å oppnå i norsk musikkliv. Det skal ikke begrense seg til klassisk musikk. Allerede neste år, når det fantastiske brassbandet kommer, skal vi ha et stort samarbeid også mot korpsmiljøet. Hva med en gedigen korpsmønstring i Vestlandshallen? El Sistema jobber på mange områder. Både kor, tidligmusikk, folkemusikk og jazz er med i opplæringssystemet, og har allerede framvist forbløffende resultater.

Under Festspillene ble det liten tid til å lese avisene, men nå har jeg fått med meg en del av det som ble skrevet. Det var gjennomgående gode anmeldelser, selv om enkelte forestillinger var kontroversielle og fikk delt mottakelse. Marthalers forestilling var et eksempel på det siste, selv om BT i dag slår fast at den «ble ikke noen suksess hverken hos kritikere eller publikum». Det var mange lovord å høste hos anmeldere i andre aviser enn bergenspressen.

BT har også i år fulgt opp med artikler som tar utgangspunkt i Festspillenes ve og vel. Først ute var Ole Hamre med oppslaget «For eliten. Hamre løs mot Festspillene». Ole ringte meg samme morgen og var ulykkelig over oppslaget – han mente at desken hadde misforstått ham: Debattinnlegget hans var ment som et forsvar for Festspillene, ikke imot. Vi hadde en fin samtale etterpå og skal møtes denne uka for å drodle videre. Det er mye å si om det Ole skrev og det vil sikkert også bli sagt. Jeg tror hans artikkel kan være et godt utgangspunkt for en debatt og har tatt initiativ til det.

I dag følger BT opp med en sak som belyser synkende interesse for klassisk musikk. Selv om Festspillene totalt sett hadde en nedgang på ca. 10 prosent i år, er ikke bildet entydig. Jeg tror det går trender i minst to retninger. Den ene er at klassiske konserter ikke lenger er den mest attraktive arena for representasjon. Det er langt mindre «fiff» nå enn tidligere, om man vil – med unntak av åpningshøytidelighetene. Her har andre arrangementer og sjangere overtatt posisjonen som møtested for å se og bli sett.

Den andre trenden er at nivået aldri har vært høyere, og aldri har så mange mennesker hatt tilgang på topp konserter. Jeg vil påstå at terskelen er blitt lavere. Og de mange som opplevde fullt hus både i kirker og Håkonshallen der det ble spilt et repertoar som knapt ellers er å høre i Norge, for ikke snakke om i Bergen, føler seg nok litt undrende til en fremstilling av at interessen er synkende. Det skal bli interessant å se på det statistiske materiale vi har samlet inn i år. I fjor sank gjennomsnittsalderen med fem år, fra 51 til 46 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar