To og en halv dag ut i årets maraton

Fredag etter middag, to og en halv festspilldag er unnagjort. Det har gått i ett siden jeg våknet onsdag morgen for å begynne på årets maraton. Etter at vi hadde hendene fulle med utfordringer av ulike slag i dagene før festspillåpningen har det vært litt roligere, selv om det fremdeles er små og store problemer som skal løses. Jeg er glad jeg ikke får alt med meg. Bare timer før premieren på Oedipus Rex skal teknikken ha streiket, jernteppet som spiller en vesentlig rolle i forestillingen gikk verken opp eller ned. Jeg er glad den meldingen ikke nådde meg, for det vet jeg ikke om hjertet hadde tålt. Jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert mens det står på og kan bli ganske hissig hvis jeg oppdager ting som burde vært gjort annerledes, men jeg har folk rundt meg som demper meg litt ned og heldigvis er jeg ikke langsint.

Stort sett har jeg det utrolig kjekt om dagen. I går leverte vi så det holder. Alle tilbakemeldinger jeg har fått forteller at Truls Mørk og Håvard Gimse trollbandt publikum i Håkonshallen. Våre islandske gjester begeistret en fullsatt Store scene på DNS, en forestilling jeg dessverre heller ikke fikk med meg. Jeg rakk første del av Henrik Hellstenius’ Ørets teater og løp så bort til Grieghallen for å høre siste del av Farinelli-konserten i Grieghallen. Større kontraster kan man ikke tenke seg. I Logen utforsket Henrik grenselandet mellom naturlyd og kunstmusikk, i Grieghallen boltret Ann Hallenberg seg sammen sine franske medspillere i barokke eksesser, vanvittige tempi og halsbrekkende koloraturer. Tre ekstranumre og vill jubel.
Reaksjonen i pressen har etter det jeg har fått med meg vært bra og veldig bra, men jeg har bare fått skummet spaltene. Jeg registrerte at BA har byttet ut bildet av meg i den faste spalten der de anbefaler hva man skal bruke en tusenlapp på. I fjor var jeg streng, i år får jeg lov til smile. Jeg tar det som et godt tegn. I det hele skriver BA mye om Festspillene, mange morsomme reportasjer.

Jeg har løpt fra konsert til konsert, fra foredrag til foredrag og intervju til intervju, og innimellom har jeg hatt tid til å møte mine kollegaer som gjør en kjempejobb med å løse alle de problemene jeg helst ikke vil vite noe av. I går rakk jeg også en lunsj med Dronningen og ledelsen for Kunsthallen med inviterte gjester. Jeg ble sittende ved siden av ordfører Gunnar Bakke og kulturbyråd Harald Victor Hove. Det er to hyggelige karer. Vi diskuterte både politikk og kunst med høy temperatur. Og Gunnar måtte innrømme at FrP trengte litt opplysning når det gjelder kultur og ville nok komme til å forandre politikken sin på dette området i årene som kommer, mente han. Jeg hadde ikke følelsen av at Harald ble beroliget av det.

Før konserten i Logen i går kveld tok jeg en øl i baren og der satt Kamel el Harrachi med sine folk. Han hadde på seg en caps med norsk flagg og er blitt norgespatriot etter at han sang “Ja, vi elsker” på norsk foran Kongen og Dronningen under åpningsseremonien. Jeg fortalte ham at min palestinske frisør i Bergen var stor fan av hans far og ville komme på konserten fredag. Han ble glad for å høre det og ba meg ta ham med meg backstage etterpå. Så lokket jeg dem inn for å høre på europeisk samtidsmusikk. De sto alle lenge og lyttet til naturlyder fra Amazonas med stor forundring og glede.

I morges hadde jeg frokost med belgiske og britiske journalister, som alle var sjokkerte over prisnivået i Norge, men fryktelig blide over det de hadde sett og hørt. Deretter dro jeg til Troldhaugen for å høre på nestemann ut i Solistkonkurransen som pågår under Festspillene. Her kan du virkelig få oppleve morgendagens stjerner – fantastiske musikere fra de nordiske land setter hverandre stevne, med finale og prisutdeling i Håkonshallen på søndag. I dag var det 17-årige Visa Sippola som kastet seg over blant annet en av Franz Liszts store sonater. Det resulterte i jubel og trampeklapp. Jeg la spesielt merke til en eldre dame som skrek av begeistring og tillot meg å ta et bilde av henne.

Etter konserten oppsøkte jeg henne og spurte om jeg fikk lov til å legge det ut på bloggen min. Hun var litt skeptisk, men fikk se bildet og sa ja. Så spurte hun om hvem jeg var, og ble litt overrasket over at jeg var festspillsjefen. Randi, som hun het, er 83 og var i Bergen med sin ti år yngre venninne Pat. De var kommet fra Oslo i går og skal bli til søndag. De bor på vandrerhjem sammen med en gjeng japanske ungdommer, sa de. På Festspillene hadde de vært før, ja de skrøt så mye av programmet at det nesten ikke passer seg for meg å gjengi det. Men glad ble jeg. De fortalte at de først og fremst var Fosse-entusiaster. “Vi har lest alt av Fosse og ser alt vi kommer over av teater. Vi var her for to år siden under Fosse-festivalen,” fortalte Randi. “Nå hadde vi gledet oss til å se kineserne spille Fosse. Men vi klager ikke, vi får med oss så veldig mye annet som er fantastisk. I kveld er det Før soloppgang på DNS og i morgen Lysøen med Tellefsen, og Tine Thing Helseth i Grieghallen."

Da vi skulle gå fra hverandre kom Visa forbi og så fikk Pat og Randi med seg et minne til fotoalbumet. Visa så ut til å trives med fan-oppmerksomheten. Han må nok venne seg til flere fans etter hvert.