Sider

fredag 27. august 2010

Vital høykultur

Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte, men evner også å presentere det aller beste innen europeisk musikk- og teaterliv. Festspilldirektøren i Bergen, Per Boye Hansen, rapporterer.

Publisert i Morgenbladet 27. august 2010.

En uke i Salzburg etterlater inntrykk som gjør en festspilldirektør grønn av misunnelse. Festspillene her nede har på alle områder ressurser som vi i Bergen helst ikke burde drømme om. Oppholdet har også vært til stor inspirasjon, kanskje først og fremst fordi Festspillene i Salzburg representerer en europeisk høykultur på en måte som gjør at den fortsatt spiller en vesentlig samfunnsmessig rolle, ikke bare i form av å være premissleverandør for kunstnerisk tradisjon og fornyelse, med ambisjoner om å virke kanoniserende for både fortid, nåtid og fremtid, men også som en vesentlig økonomisk og dermed også politisk faktor.
Når det er sagt, er det ikke uvesentlig å komme med motforestillinger. Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte. Billettprisene er mange ganger høyere enn hos oss, med premierebilletter til operaforestillinger opp mot 4000 kroner per billett, men også de beste billettene til kammerkonsertene koster 100 euro. Kritiske røster påpeker av og til at den vanlige borger av Salzburg har liten berøring med innholdet til Festspillene, men de store protestene uteblir fordi de fleste likevel verdsetter de enorme konsekvensene de har for byens økonomi. Da myndighetene for noen år siden truet med å redusere tilskuddet til Festspillene (som er betydelig), var det ikke først og fremst kunstnerne som protesterte, men byens handels- og næringsliv.



De sjenerøse rammene legger nær sagt ingen begrensninger for programmeringen. I Salzburg kjøper man det eller den man vil ha, koste hva det koste vil, hvilket vil si honorarer på flere titalls tusen euro kvelden. Men for ikke å skremme bort det kjøpesterke stampublikummet, er det begrenset hva den kunstneriske ledelsen kan tillate seg av eksperimenter. Superstjernene dominerer, og kulturen rundt disse har absolutt sider som er mindre sympatiske, i tillegg til at det kan avstedkomme kompromisser som kan være kompromitterende både for artister og publikum. I år var det store samtaleemnet den meksikanske supertenoren Rolando Villazóns tilbakekomst på den internasjonale parketten, etter flere perioder med stemmeproblemer og flere mer eller mindre vellykkede comebacks. Hans konsert sist søndag i det store festspillhuset, med Schumanns Dichterliebe som hovedverk, fikk kritikerne til å ta i bruk de styggeste formuleringer, mens publikum var delt mellom trofaste fans og skuffede tenorfetisjister som fikk romanser i stedet for den høye c.

Enormt omfang. Men i sentrum for Festspillene i Salzburg, som i år kan se tilbake på 90 års historie, grunnlagt 1920 av radarparet Max Reinhardt og Hugo von Hofmannsthal, står en evne og vilje til å presentere det aller beste av det beste europeisk musikk- og teaterliv kan fremvise. Omfanget er enormt. Syv operaer hvorav tre nyoppsetninger, daglige symfonikonserter, konserter med verdens ledende orkestre, kammerkonserter, teaterforestillinger med flere nyproduksjoner, kunstutstillinger (Daniel Richter er årets festspillprofil), litteraturopplesninger (Claudio Magris er årets festspilldikter), seminarer og debatter, som lokker flere tusen tilreisende til Mozarts fødeby hver dag i løpet av de drøye fem ukene Festspillene varer. Østerrikerne er glimrende til å bygge merkevarer – de har jo fått verden til å tro at Hitler var tysk og Beethoven østerriker.

Om dagen domineres bybildet av masseturister: Japanere, amerikanere og i økende grad russere og kinesere flokker seg rundt de store turistattraksjonene i gamlebyen, med huset der Mozart ble født som et must. Ut over ettermiddagen og kvelden forandrer atmosfæren seg, når smokingkledde herrer med diamantbehengte hustruer i Dior og Chanel kommer ut av luksushotellene eller kjørende i limousiner fra herskapelige residenser i de mange naturskjønne omgivelsene. Prominens fra politikk, næringsliv og underholdningsbransje kommer i hopetall, og man må nesten være Bundeskanzlerin Merkel, talkshowstjerne Thomas Gottschalk eller Karajan-enke for at paparazziene bryr seg.

Publikumsyndlinger. Men Salzburg er først og fremst møtested for vår tids største kunstnere. Stjernedirigenter som Riccardo Muti og Daniel Barenboim har overlevd skiftende regimer og er blitt fast inventar. Mariss Jansons er likevel kanskje den aller største publikumsyndlingen i dag (hans konsert med Concertgebouw-orkestret ble utsolgt først), mens instrumentalister som Anne Sophie Mutter, Jevgenij Kissin, Gidon Kremer og Maurizio Pollini samt skuespillere som Klaus Maria Brandauer, Gérard Depardieu og Fanny Ardant troner på toppen av en lang, lang liste av superstjerner.

Max Reinhardt ønsket opprinnelig å presentere det ypperste av europeisk teatertradisjon, som for ham var navn som Shakespeare, Calderón, Goethe, Schiller og østerrikske Grillparzer. Mozarts musikk utgjorde kjernen av musikkprogrammet. Pleie av tradisjonen skulle være næring for samtidskunsten, som i de første årene hadde en viktig plass på programmet. Under Herbert von Karajan, som regjerte som festspillsjef i over 30 år, var det først og fremst den tradisjonelle europeiske musikken fra 17- og 1800-tallet som sto på programmet. Teatret levde i skyggen av den dominerende lederskikkelsen, som både dirigerte og regisserte de fleste operaoppsetningene selv. Likevel var det her Claus Peymann urfremførte flere av Thomas Bernhards skuespill.

Knivene slipes. Kravet om modernisering ble reist etter Karajans bortgang i 1989, og ble innfridd med engasjementet av Gérard Mortier, som fornyet Festspillene først og fremst ved å fremføre sentrale verk fra det 20. århundret, i tillegg til en rekke uroppførelser. Dagens festspillsjef er regissøren Jürgen Flimm, men han slutter etter årets festspill for å overta tronen ved Staatsoper i Berlin. Thomas Oberender har hatt ansvaret for teaterprogrammet, mens pianisten Markus Hinterhäuser har fått mye skryt fra både presse og publikum for sin interessante programmering av konsertene. Neste sommer regjerer han alene som interimssjef, mens knivene allerede slipes for å ta imot Alexander Pereira, som i 2012 kommer fra operaen i Zürich. Allerede nå, to år før han begynner, har debatten startet. Den kritiske tyske Feuilleton frykter Pereira skal gå tilbake til kulinariske festspill med bare stæsj og glamour, mens den konservative delen av publikummet, som fortsatt utgjør brorparten, jubler over at sopranen Anna Netrebko fortsatt vil kaste glans over de mange mottagelsene.

Teaterskandale og begeistring. Min festspillmeny i år besto av en blanding av teater, opera og konsert. Jon Fosses Sofokles-bearbeidelse Døden i Theben ble en regelrett flopp og forårsaket en liten teaterskandale, da den unge regissøren Angela Richter, som tydeligvis ikke hadde tilgang til Fosses univers, ønsket å bytte ut siste del av stykket med en egen, improvisert performance. Den ble vi som var på premieren snytt for fordi festspilledelsen hadde satt ned foten. Det vi fikk var en to og en halv times hjelpeløs opplesning av skuespillere som ikke holdt et minstemål av profesjonell standard. Etter slakt i pressen, trumfet regissøren igjennom sine ønsker, og allerede på andre forestilling fikk publikum hennes versjon.

Mangel på profesjonalitet kan man ikke anklage Peter Stein for. Han holdt seg til Sofokles’ originaltekst og fremførte det mindre spilte Oidipus i Kolonos i en nesten tre timers stillestående forestilling, der Klaus Maria Brandauer fikk briljere i tittelrollen med sitt affekterte, men effektive skuespill. Steins motstand mot det moderne regiteatret er blitt en forutsigbar stemme i det tyske teaterlandskapet, men hans virtuose behandling av koret, bestående av tolv fabelaktige mannlige skuespillere, som delvis fremsto som enkeltindivider, delvis som folkets samlende røst, fremkalte hos meg den aller største begeistring og beundring. Men i neste øyeblikk ble jeg irritert over Steins nesten naive tro på skuespillernes fakter og billige teatertriks.

Neste morgen kunne jeg oppleve Gérard Depardieu som Ivan den grusomme i en fremførelse av Prokofjevs oratorium med samme navn, sammen med Wienerfilharmonikernes kor og orkester, ledet av Riccardo Muti. Depardieus ruvende skikkelse, patos og karisma, i tillegg til korets og orkestrets fenomenale presisjon og klangprakt, satte fyr på publikum (Großes Festspielhaus har 2179 plasser), og fremførelsen ble utropt til en av årets store begivenheter. Jeg satt igjen med en litt ubehagelig bismak etter å ha bivånet, ja blitt revet med av, denne hyllesten til en stor folkeforfører.

Drømmepar. Forførende var i alle fall Christopher Maltman som Don Giovanni samme kveld, ifølge Sibongile, en ung sopran fra Brooklyn som satt ved min side og som var kommet til Salzburg for å ta mesterklasser med sitt store forbilde Barbara Bonney. Hun kunne ikke tro sin lykke da et operabesøk viste seg å være en del av stipendiet hun hadde fått: «What a body, what a voice! Amazing!» Giovanni fikk denne gang hard konkurranse av sin tjener Leporello når det gjaldt å tiltrekke det kvinnelige publikummets oppmerksomhet. Ikke bare spilte Erwin Schrott en overbevisende utagerende tjener som rusmisbruker med ADHD, men som Anna Netrebkos forlovede utgjør han halvparten av hele Salzburgs Traumpaar og dekorerer plakater og førstesidene til sladrepressen – som det korrekt heter på disse kanter.

Sibongile og jeg var enige om at alle sangerne holdt høyt nivå, at Donna Anna var litt presset på toppnotene i starten, at oppsetningen hadde mange fine detaljer («Jeg liker at Anna jakter på Giovanni i begynnelsen, det er annerledes enn de oppsetningene jeg har sett»), men også at alt falt pladask sammen i finalen. Regissør Claus Guths naturalistiske, nærmest filmatiske tilnærming gir ikke rom for metafysikk, men Don Giovannis spesielle endelikt krever en teatral løsning. Guth lar Kommandanten komme ruslende med en spade i hånden, graver Giovannis grav, hvorpå han nærmest ved et uhell detter i hullet. Buh!

Min skyhøye forventning til shooting star Yannick Nézet-Séguin som dirigent ble ikke helt innfridd. For to år siden satte han Salzburg på hodet med en forrykende tolkning av Charles Gounods Romeo og Julie som gjorde at karrieren virkelig skjøt fart. Men Mozart er ikke Gounod. Fine tempi lagt godt til rette for sangerne, som tydeligvis likte seg under hans ledelse, kunne ikke helt bøte på at jeg opplevde at han ikke i tilstrekkelig grad utfordret Wienerfilharmonikerne til å gå ut over sin nokså forutsigbare Mozart-stil.

Kammermusikk på høyeste nivå. Det var kammerkonsertene som virkelig hensatte meg til de høyere sfærer under årets festspill. Diana Damrau sang Mozart-arier med Mozarteum-orkestret som må ha fått salige Wolfgang til å smile – Donna Annas arie som ekstranummer ble fremført med akkurat den riktige blandingen av fortvilelse og begeistring, som jeg aldri har hørt noen få til før. At hun ble litt andpusten i Aspasias store arie fra operaen Mitridate, re di Ponto, må nok tilskrives hennes svært fremskredne lykkelige omstendigheter.

Leif Ove Andsnes var primus motor i et topplag bestående av Tabea Zimmermann, Christian Tetzlaff, Martin Fröst og Clemens Hagen. De viste oss veien fra Brahms til Alban Berg og Leoš Janáek, som en del av en konsertserie kalt Brahms-Szenen der Markus Hinterhäuser trakk linjer bakover og fremover med Brahms som dreieledd og, nokså overraskende for undertegnede, påviste Brahms som inspirasjonskilde for Arnold Schönberg. Brahms’ fenomenale klaverkvartett i g-moll med gjengen over tok til de grader av at jeg blir vill av begeistring bare ved tanken på det som skjedde.

Jörg Widmann fikk fire Brahms-inspirerte intermezzi for klaver urfremført av András Schiff et par dager tidligere, og befestet sin posisjon som en av vår tids mest lekende, søkende og mangesidige komponister. Jeg ble umiddelbart fristet til å få ham tilbake til Bergen som komponist (han kom som klarinettist i 2006). Oppholdet mitt ble avsluttet med Beethovens Opus 9, tre strykertrioer fremført så homogent, så kraftfullt, så presist og så musikalsk at vi i salen fikk følelsen av å ha vært til stede under fremførelse av tre store symfonier. Frank Peter Zimmermann, Antoine Tamestit og Christian Poltéra satte et punktum som for meg ble til et utropstegn for et stort ønske om å komme tilbake til neste år.

Å kunne oppleve Gidon Kremer, Christian Tetzlaff og Frank Peter Zimmermann i løpet av noen få dager er ikke daglig kost. Og hadde jeg kunnet klone meg, kunne jeg ha hørt Anne Sophie Mutter fremføre festivalkomponist Wolfgang Rihms fiolinkonsert i tillegg. Rihm sto for det som av mange ble sett på som årets store høydepunkt: uroppførelsen av hans Nietzsche-opera Dionysus. Det lover godt for Salzburg-festspillenes fremtid. Jeg gikk dessverre glipp av den, men den skal senere fremføres både i Berlin og Amsterdam.

Utsøkt atmosfære. I tillegg til de store kunstopplevelsene, er det også andre sider ved byen som gjør besøket til en fest. Salzburg kan skilte med topp gastronomi, ikke bare for de med raus representasjonskonto. På Triangel foran Festspillhusene er det utsøkt mat og avslappet atmosfære med stor risiko for at noen av kunstnerne slår seg ned ved nabobordet. Det er ikke mange turister som finner veien til Hagenauerstuben i annen etasje i Mozarts fødehus. Der kan du nyte hjemmelaget ravioli med steinsopp og titte bort på en ubehandlet steinramme rundt en dør Mozart ganske sikkert har gått gjennom. Verdens beste Bosna (to krydrede pølser i brød med løk, persille og sennep) finner du i balkangrillen i Getreidegasse 33, selv om du må finne deg i et kvarters kø. På unike Café Bazar kan du lese alle dagens aviser sammen med en Wiener Melange om dagen eller en Blauer Zweigelt etter at mørket har senket seg. Jeg avsluttet mitt besøk denne gangen ved å stå grytidlig opp for å gå på markedet (som åpner klokken seks!) for å kjøpe med meg 300 gram fersk steinsopp, i håp om at det, sammen med en Grüner Veltliner, skal forlenge min habsburgske livsfølelse en stakket stund vel hjemme i Bergen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar