Umistelige skatter fra Hardanger

En vidløftig omgang med virkeligheten preget både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Det åpnet veien for mye klok innsikt.

Publisert i Bergens Tidende 9. mai 2008

Årets to jubilanter Geirr Tveitt og Olav H. Hauge er på mange måter motpoler, samtidig som det er mye som knytter dem sammen. Som personer må de ha vært svært ulike og deres livsløp fortonet seg også helt forskjellig. De ble født bare med få ukers mellomrom sommeren for hundre år siden. Tveitt riktignok ikke i Norheimsund, slik han selv ved flere anledninger hevder, men inne i byen på Nordnes. Ikke het han Geirr heller, ikke med én R en gang, men Nils.

Tveitt fremstår som den utadvendte selvsikre titan som tidlig blir klar over egne evner og setter seg høye mål for liv og virke. Han krever sin plass, har sterke meninger og meningers mot. Hauge derimot er en innadvendt, tvilende, usikker og famlende kunster. Tveitt fremstår som sunn og sterk med vilje og livskraft, mens Hauge nærmest er livsfornektende og livsudugelig i sitt tungsinn - i sin sjelenød - som kom til å prege hans liv.

Offer for misunnelse
Tveitt opplevde fremgang, riktignok ikke bare, også motgang, men han kom langt i sine unge år og opplevde oppmerksomhet og berømmelse. Hans liv tok på mange måter en tragisk vending i godt voksen alder. De siste årene opplever jeg - som leser av hans biografi ført i pennen av Reidar Storaas - Geirr Tveitt som en bitter og resignert mann.

Han ble offer for misunnelse og smålighet, men han var heller ikke nådig mot andre og ble ikke bare en stridens mann men også en stri mann. Den store ulykken, ikke bare for Tveitt og hans familie, men for oss alle - brannen i Norheimsund i 1970 - formørket hans tilværelse ytterligere.

Umistelige skatter
Hauge, derimot, opplevde et motsatt livsløp. Hans første førti leveår var preget av motgang og sykdom, med stadige innleggelser på sanatoriet Valen i Sunnhordland. Dikt skrev han allerede som guttunge, men han debuterte først som nesten førtiåring. Heder og ære kom først i siste del av hans liv. Også hans private liv fikk en lykkelig vending. Den plagede mannen fikk oppleve kjærlighet og omsorg og kunne også selv etter hvert delta med livsglede i sosiale sammenhenger. Hans tilhengere var mange og motstanderne få.

Tveitt og Hauge har tilført vår kulturarv umistelige skatter, selv om det for Tveitts del dessverre bare er en liten del av hans enorme produksjon som er bevart for ettertiden. Arbeidet med å fullstendiggjøre hans livsverk pågår kontinuerlig og har gitt musikkforskere oppgaver for årtier fremover - mye, altfor mye, er tapt for evigheten.

Våre samtidige
De fleste av oss har minner om Tveitt og Hauge som våre samtidige. De representerer en historie som strekker seg gjennom hele det tjuende århundre. Å studere deres liv er ensbetydende med en studie av vår egen nære fortid. Særlig Geirr Tveitts rolle før og delvis under den annen verdenskrig er blitt gjenstand for forskning, spekulasjoner og meningsutvekslinger i den senere tid. Denne interessen for hans ideologiske overbevisning og politiske holdning tror jeg er riktig og viktig for å forstå hans musikalske univers.

Rasistiske meninger
At han i perioder hadde radikale meninger som i dag kan karakteriseres som rasistiske, hersker det liten tvil om. Men bildet er svært komplisert. Tveitt var ikke landssviker, han ble heller ikke dømt, men deler av hans verk (som for eksempel Baldurs Draumar) var preget av en problematisk ideologi, en heroisering av det urnorske, som det fremdeles kan finnes rester av i det vi kaller for den norske folkesjelen. Han var selv tydelig på at hans musikk skulle mene noe og ikke bare være musikk. Han skilte ikke mellom etikk og estetikk. Det er denne delen av Tveitt-bildet som må fremkalles tydeligere etter min mening.

Den betydeligste
Hva var ren musikk og hva var ideologi, hvordan preget ideologien hans musikk, hva var generell tidsånd og hva var bevisst politiske holdninger? Jeg synes det er spørsmål det er verdt å stille.

For jeg holder Tveitts musikk, i alle fall hans talent, for å være det betydeligste i Norge i det tjuende århundre. Han fortjener en bedre skjebne, men han vil ha det vanskelig så lenge vi ikke ransaker og renser, både oss seg selv og Tveitt for ideologisk slagg og blir i stand til å skille snørr fra barter.

Gjensidig respekt
De to kunstnerne Hauge og Tveitt møttes på 60-tallet og utviklet et slags vennskap som var preget av gjensidig respekt, men også av skepsis og motsetninger. De var to verdensborgere fra Hardanger som begge hadde tilegnet seg store deler av verdenslitteraturen. Hauge var belest på litteratur fra alle verdenskanter, mens Tveitt i unge år nøt godt av kanskje den beste utdannelse noen norsk komponist har fått.

Jul hos Tveitt
Tveitt oppsøkte Hauge i Ulvik og Hauge dro på besøk til Tveitt i Norheimsund. En jul ble Hauge invitert til å feire jul hos Tveitt, et forslag han takket pent nei til. De møttes ofte i Oslo. En junidag for 40 år siden skriver Olav Hauge i sin dagbok:

«Um morgonen kl. 6 gjekk telefonen. Tveitt. Han hadde ikkje hus, spurde om han fekk liggja på golvet på romet mitt på Viking. Eg svara at han kunde liggja på golvet på kontoret sitt på Marienlyst. Adjø, kom det. Dagen etter las eg inn ein del dikt i kringkastingi. Fikk høyre av dama i recepsjonen at Tveitt hadde lege hjå henne um morgonen, hu hadde hus der i nærleiken. Galen mann!»

Hauge visste hva han snakket om.

Skjøre grenser
Det er skjøre grenser mellom kunst og galskap. Både Tveitt og Hauge var ofte i sin drømmers vold. Deres evne til å overskride virkeligheten og gi oss innsyn i en annen verden, har gitt oss verdifulle opplevelser som det er grunn til å takke dem for. Prisen var høy for dem begge.

Hauge kunne gjerne ha fått mer av Tveitts selvbevissthet, mens Tveitt kunne hatt mye å lære av Hauges ord, nedskrevet som aforisme i 1959: «Veikt er det strået som stend åleine».

Teksten er et utdrag fra min åpningstale under Hardanger Musikkfest torsdag.