Opera som tv

Jean-Pierre Ponnelle forsto verdien av den gode tv-opera.

Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.


Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.

Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.

Ponnelle var tidlig ute med å arbeide for film og fjernsyn. Han innså at det ikke er tilstrekkelig å sette et par kameraer i salongen. Han hevdet at dersom opera skal fungere på skjermen, må den produseres for og tilpasses mediet. Han fikk rikelig med ressurser til rådighet, og en stor del av Ponnelles operaoppsetninger er bevart for ettertiden. Han hadde med seg de beste kamera- og filmfolkene, og samarbeidet med sin tids aller største operasangere. Hans innspillinger er av høyere kvalitet enn det meste av det som utgis i dag.

Bare 20 år gammel fikk Ponnelle ansvaret for scenografien under uroppførelsen av Hans Werner Henzes første opera Boulevard Solitude. Han fant fort ut at han ikke ville levere gode sceniske løsninger til andre og bestemte seg for å overta regien selv. Han var i tillegg musikalsk skolert, og oppsetningene hans bar preg av et grundig partiturstudium.

Betegnelsen renessansemenneske eller universalgeni er nærliggende. Ponnelle var voldsomt begavet innen alle operaens kunstarter: musikk, teater og visuell kunst. Han var fullstendig oppslukt av sitt arbeid, jobbet døgnet rundt og stilte enorme krav til seg selv og sine medarbeidere. Hans livsstil var på alle måter det vi vil kalle usunn, og var opplagt årsaken til hans tidlige bortgang.

Nå må det jo sies at teater er en flyktig kunstart bundet til sin tid. Det er aldri oppsetningene, men verkene som (i beste fall) er tidløse. Ponnelle ville neppe vært uenig i det. Hans oppsetninger er likevel lysende eksempler på fantastisk håndverk, visuell fantasi, musikalsk regi og en dyp innsikt i verkenes kulturelle og historiske bakgrunn. Jeg hadde gleden av å få være assistenten hans de siste årene han levde. Han sa til meg en gang: Det beste du kan gjøre for å bli en god regissør, er å gå i museum.

Skal jeg velge én blant hans mange oppsetninger, må det bli hans Carmina Burana fra 1975 med unge Lucia Popp og Hermann Prey som solister. Jeg kan ikke tenke meg en bedre innføring i musikkteatrets fantastiske verden. Hele innspillingen er lagt ut på YouTube.

I Morgenbladets klassikerspalte «Fra Platehylla» skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.