Redd romansen!

Liedkunsten er i ferd med å forsvinne.


Publisert i Morgenbladet 30. november 2007.

Den tyske Lied, eller romansen som vi i mangel av bedre oversettelse kaller det på norsk, ser ut til nærmest å forsvinne fra konsertrepertoaret i Norge. Ordet romanseaften gir dårlige assosiasjoner til barmfagre kvinner og alvorlige menn, som med én hånd på flygelet og den andre med åpen håndflate vendt mot publikum eller trykket mot eget bryst i låst positur, inviterer publikum til i halvannen time å lytte til tonsatte dikt med klaverakkompagnement.
Det er bare en håndfull sangere som evner å fengsle et stadig mindre publikum med romansen som utgangspunkt. Samtidig er liedkunsten på sitt beste kanskje den aller høyeste form for musikkformidling. Liedkunsten krever nærhet og distanse på samme tid. Sangeren må trenge inn i fortellerens og komponistens følelsesmessige og tankemessige verden, la musikken smelte sammen med ordet slik at ordet blir musikk og musikken blir til begreper, blir begripelig. Sangeren må ikke bli for distansert. Blir fremførelsen for kjølig, mister vi interessen. Og det er enda verre hvis utøveren blir for privat, hvis han eller hun forsøker å gjengi sangenes emosjonelle innhold som om det skulle være sangeren selv som spontant opplevde det i møte med publikum.

Nærhet og distanse er også sentrale begreper i romantikkens univers, der liedkunsten oppsto, først og fremst ved Franz Schubert. Bare 19 år gammel skrev han musikk til diktet «Der Wanderer», som avsluttes med setningen «Der du ikke er, der er lykken». Setningen kan stå som motto for hele epoken. Nærheten søkes i det fjerne. Vandringen er den sentrale metafor for menneskelig eksistens og utvikling. I romantikkens verden er gresset alltid grønnere på den andre siden.

På slutten av sitt altfor korte liv fullførte Schubert den største og mest omfattende sangsyklusen som er skrevet: Winterreise. Schuberts vinterreise er en vandring innover i menneskesinnet. Der finner Schubert lite å glede seg over. Utgangspunktet er forsmådd kjærlighet, utgangen tragisk.

Tenoren Ian Bostridge har sammen med pianisten Julius Drake gått i studio med operaregissør David Alden i et forsøk på å gi Schuberts nattevandring en visuell og dramatisk omsetning. Alden er mest kjent for sine surrealistiske Händel-oppsetninger, der virkeligheten oppheves og tilskueren blir invitert inn i en irrasjonell teaterverden, der psykologiske, politiske og sosiologiske forklaringsmodeller blir redusert til bruddstykker i en større teatral fortelling.

Resultatet som nå foreligger på dvd er både se- og hørverdig. Vandreren blir fremstilt som et sinnsforstyrret menneske som nærmer seg psykosen. Alden unngår enkel illustrering av diktenes mange naturmetaforer. Location er et nedlagt sinnssykehus. Snøen kommer riktignok piskende inn gjennom et åpent vindu i en av sangene, men ellers er den sceniske fremstillingen rensket for naturskildringer. Bare noen få enkle rekvisitter tas i bruk.

Schuberts samtidige dukker opp som spøkelsesaktige Biedermeier-skikkelser, men ellers er Vandreren overlatt til seg selv og sin musikalske følgesvenn ved klaveret. Alden hører at musikken vet mer enn fortellerstemmen. Diktenes meningsinnhold blir ikke bare forsterket av akkompagnementet, men også utvidet, ja, delvis forandret.

Dette er et prisverdig forsøk på å gjøre romansesangen mer tilgjengelig. Romansen fortjener å bli reddet.