Mål og mening med Festspillene

Festspillene mottar i overkant av 20 millioner kroner i offentlig bidrag. Hvilke krav stiller dette til oss? Hvilken oppgave må vi løse for å legitimere ressursbruken?

Publisert i Bergens Tidende 6. januar 2007.

Festspillene møter utfordringer fra flere hold. Noen hevder at vi er for eksperimentelle, mens andre anklager oss for å være et finkulturelt fenomen for en allerede privilegert overklasse. Enkelte røster hevder at Festspillene lever på siste rester av en utdøende kulturytring.

På den liberalistiske høyresiden er det uttalt ønske om at Kulturlivet bør klare seg selv uten innblanding fra Staten. Demokratiske røster hevder at støtten til oss bare kommer en liten elite til gode og krever at vi først og fremst må være tilgjengelige for alle. Når det gjelder kultur hersker det en grunnleggende skepsis til spørsmål om noe er bedre eller viktigere enn noe annet.

Innen næringsliv og særlig idrett, ser dette helt annerledes ut. Der aksepterer vi at noe er bedre enn annet, ja vi krever topprestasjoner av våre nasjonalhelter. Kanskje fordi idrettsprestasjoner og suksess i næringslivet er lettere å måle?

«Å være vare eller ikke vare», det er spørsmålet, for å vri litt på prins Hamlets grublerier. Jeg tror at det hardeste angrepet vi utsettes for - og i økende grad - kommer fra dem som mener at Festspillene skal lønne seg. Vi blir av mange likestilt med alle andre underholdningstilbud og dersom Festspillene reduseres til et tilbud om en «hyggelig kveld på by’n», ja da kan jeg forstå at det stilles spørsmål ved Festspillenes offentlige tilskudd.

Konflikten mellom såkalt finkultur og folkekultur er spesielt sterk i Norge. En del av retorikken som brukes her til lands er mer eller mindre fraværende i andre europeiske kulturnasjoner. Det norske ordet «finkultur» gir for eksempel en emmen smak. Ordet er i utgangspunktet negativt ladet og gir assosiasjoner til overklasse, champagne og russisk kaviar, for så vidt utsøkte varer, men ikke helt comme il faut. Oversatt til engelsk heter det «the fine arts». Da er vi med en gang inne i Shakespeares sonetter eller Turners landskapsmalerier. På tysk heter det «Die schöne Künste», noe som de aller fleste tyskere vil forbinde med grunnleggende verdier for sin sivilisasjon, med Goethe, Schiller, Mozart og Beethoven i spissen. I Norge er våre kunstnere som Grieg og Ibsen først og fremst nasjonalhelter, sekundært - eller helst ikke - representanter for en «elitekultur».

I offentligheten måles Festspillene i all hovedsak etter antall besøkende og etter antall kroner og øre vi tjener i billettinntekter. Det underliggende spørsmålet er hele tiden dette: Fortjener Festspillene offentlige støtte?

Hva ville i så fall skjedd uten denne støtten?

For det første ville en rekke prosjekter falle helt ut. Oppsetningen av Peer Gynt, som vi bestilte fra Barcelona i fjor, kostet ca. 3,5 millioner totalt å produsere. For seks forestillinger. Vi hadde et besøksbelegg på over 90 prosent, ca. 2300 besøkende som ga oss billettinntekter på 515 000. Som igjen gir en snittpris på 224 kroner. I tillegg fikk vi privat støtte på 690 000,-. Det offentlige bidraget var altså på knappe 2,3 millioner. Skulle vi ha gitt publikum regningen, så ville billettene i snitt ha kostet ca. 1200 kroner. De aller fleste har anledning til å betale 200 kroner for en billett, de aller færreste kan betale 1200.

Vi hadde ikke klart å realisere dette prosjektet uten offentlig tilskudd. Reduserer vi tilbudet av denne type for dem som kan betale for det, så gjør vi samtidig kunst utilgjengelig for store deler av befolkningen. Det kan vi ikke gjøre. Vårt mandat fra staten er tvert imot å gjøre kunst av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig mennesker.

De kunstuttrykkene som Festspillene først og fremst presenterer, teater og musikk, springer ut av en årtusenlang europeisk kulturtradisjon. Jeg vil hevde at våre tradisjoner innen musikk og scenekunst har preget utviklingen av vår sivilisasjon og har gitt oss vesentlig bidrag til det vi kan kalle for vår kollektive bevissthet eller identitet.

Samtidig er møter med kunstuttrykk veldig ofte personlig utslagsgivende. For meg har kunstmøter vært vesentlige for mine valg, for egen orientering og oppfattelse av meg selv som et sosialt engasjert og opplevende menneske. For meg er det helt naturlig å ta utgangspunkt i det som vi med et noe belastende ord kan kalle for en vestlig kunstkanon. Verk av Beethoven, Mozart, Brahms og Grieg har vesentlige kvaliteter som fremdeles er gyldige for oss i dag.

Shakespeare, Tsjekhov, Brecht og Ibsen (som er årets festspillmeny) utforsker menneskelige grunnsituasjoner og rammebetingelser som fremdeles hensetter oss til undring, rammer oss i sin konsekvens og dramatikk, åpner opp for uante erkjennelser og trenger inn i menneskesinnet med en innsikt som fremdeles avtvinger vår respekt, beundring og ikke minst begeistring.

Det er ikke Festspillenes oppgave å verne om vedtatte sannheter gjennom rekonstruksjoner av tidlige verkers mesterverk i en salgs museal beundring. Vår oppgave er å oppspore våre røtter, overprøve tradisjonen og se hva som fremdeles har betydning for oss i dag.

Dette forutsetter en bevisst holdning til våre kulturelle tradisjoner. Selv om vi erkjenner at tidene forandrer seg, så betyr det ikke at de nødvendigvis forbedrer seg. Det er flere som vil hevde at aldri har så mye kunnskap godt tapt som i vår tid. Det er en drøy påstand i vår teknologiserte og opplyste tid, men jeg tror den rommer viktige sannheter. Med en slik ydmyk holdning til vår egen tradisjon og kulturhistorie kan den bli en ressurs for fornyelse og nyskapning, ikke bare et reservelager av utbrukte former og ideer.

Der er i denne dialogen mellom tradisjon og fornying at Festspillene finner sin legitimitet: Hva kan vi lære av tradisjonen, hvordan lever tradisjonen videre i dag og hvilke nye retninger tar tradisjonen for å åpne opp nye dører i vår felles utforskning av det kunstneriske rom.

Vi må grave i deserted churchyards og så frø i sterbende Gärten for å bruke to titler av årets Festspillkomponist Bent Sørensen.

I Statens tildelingsbrev til Festspillene heter det at vi skal gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig. Dette er helt analogt med vår egen målsetting: Festspillene skal produsere og presentere kunst av høyeste kvalitet og formidle dette til flest mulig mennesker - men i den rekkefølgen. Vi skal først produsere og presentere kunst av høyeste kvalitet. Så skal vi formilde og gjøre dette tilgjengelig for flest mulig mennesker. Ikke omvendt.

Å måle antall mennesker er lett. Å måle kvalitet er vanskelig. Selv er jeg overbevist om at mye av kraften i det kunstneriske budskapet ligger nettopp i dens kvalitet. Det er først når orkesteret fungerer helt samstemt, sammen følger den indre strømmen i musikken, frigjør musikkens iboende krefter ved presisjon, tilbyr et bredt uttrykksregister og fanger et vell av nyanser, det er først da at musikkens kraft og mening åpenbarer seg. Spesielt i brytninger der meninger står mot meninger, der det nye trenger seg frem og møter motstand er kvalitet den egenskapen som frigjør det nye, åpenbarer skjulte sannheter i kraft av sin overbevisende kvalitet.